A theme of the age, at least in the developed world, is that people crave silence and can find none. The roar of traffic, the ceaseless beep of phones, digital announcements in buses and trains, TV sets blaring even in empty offices, are an endless battery and distraction. The human race is exhausting itself with noise and longs for its opposite—whether in the wilds, on the wide ocean or in some retreat dedicated to stillness and concentration. Alain Corbin, a history professor, writes from his refuge in the Sorbonne, and Erling Kagge, a Norwegian explorer, from his memories of the wastes of Antarctica, where both have tried to escape.
And yet, as Mr Corbin points out in "A History of Silence", there is probably no more noise than there used to be. Before pneumatic tyres, city streets were full of the deafening clang of metal-rimmed wheels and horseshoes on stone. Before voluntary isolation on mobile phones, buses and trains rang with conversation. Newspaper-sellers did not leave their wares in a mute pile, but advertised them at top volume, as did vendors of cherries, violets and fresh mackerel. The theatre and the opera were a chaos of huzzahs and barracking. Even in the countryside, peasants sang as they drudged. They don’t sing now.
What has changed is not so much the level of noise, which previous centuries also complained about, but the level of distraction, which occupies the space that silence might invade. There looms another paradox, because when it does invade—in the depths of a pine forest, in the naked desert, in a suddenly vacated room—it often proves unnerving rather than welcome. Dread creeps in; the ear instinctively fastens on anything, whether fire-hiss or bird call or susurrus of leaves, that will save it from this unknown emptiness. People want silence, but not that much. | Et tema i tiden, i hvert fall i den utviklede delen av verden, er at vi søker stillheten, men uten å finne den. Trafikkstøy, den ustanselige pipingen fra telefoner, digital informasjon i busser og tog, TV skjermer som står på selv i tomme rom, er en endeløs hamring av forstyrrelser. Den menneskelige rase sliter seg selv ut med støy og lengter etter det motsatte – enten i villmarken, på havet eller på et tilfluktssted dedikert til stillhet og konsentrasjon. Alain Corbin, historieprofessor, fra sitt tilfluktsted i Sorbonne, og Erling Kagge, en norsk oppdagelsesreisende skriver om sine minner fra viddene i Antarktis, hvor begge har forsøkt å flykte. Allikevel, som Corbin påpeker i «A History of Silence», er det antagelig ikke mer støy nå enn det var tidligere. Før vi fikk pneumatiske dekk, var gatene fulle av den øredøvende klangen fra metallhjul og hestesko mot stein. Før vi frivillig isolerte oss bak mobilen, var det lyden av samtaler som fylte bussen og togvognen. Avisselgere hadde ikke avisene sine i en lydløs bunke, men reklamerte for dem med høy stemme, det samme gjaldt selgere av kirsebær, fioler og fersk makrell. På teateret og i operaen var det et kaos av hurrarop, plystring og buing, På landet sang bøndene mens de jobbet og slet. De synger ikke nå. Det som har forandret seg er ikke så mye styrken på støyen, som ble klaget på også i tidligere tider, men mengden av distraksjoner som fyller rommet hvor stillheten kunne fått plass. Og her ser vi et annet paradoks, for når den tar plass – i dypet av furuskogen, i en øde ørken, i et plutselig tomt rom – er den ofte mer skremmende enn velkommen. Frykten kryper inn, ørene fester seg instinktivt til hva som helst, enten det er lyden fra et bål, en fugl som synger, gresshopper som spiller eller løv som rasler, fordi de vil redde oss fra den ukjente stillheten. Folk ønsker stillhet, men ikke så mye av den. |